Per Brunvand om Basse Lindeman och om Enn Kokk

30 augusti 2010 18:36 | Politik | 6 kommentarer

Per Brunvand heter en norsk journalist, senare diplomat, som jag råkade i mycket unga, i bådas våra fall socialdemokratiska studentår. Senare korsades våra vägar igen, under den period då jag arbetade på Socialdemokratiska partistyrelsen med Norden och Baltikum som arbetsfält. När berättelsen nedan tar sin början, var Brunvand norsk ambassadör i Finland. Men större delen av sitt liv hade han varit journalist, en bana som han krönte som chefredaktör för Arbeiderbladet i Oslo 1975-1991.

Ur hans bok ”Mitt land, mitt land. Om Finland og finnene” (Pedagogisk Psykologisk Forlag as, 2008) har jag fått hans tillstånd att återge två avsnitt. Dels det som börjar med att han, Basse Lindeman (en man jag lärde känna under mina besök på Åland) och jag sitter och dricker whisky på ett hotellrum i Borgå, där de finlandssvenska socialdemokraterna har sitt årsmöte, och ger sedan en fantastisk bild av en nu död väns liv. Dels ett kort från det nordiska socialdemokratiska studentmöte som Per och jag båda deltog i 1960.

Per skriver i medföljande mejl: Hvis noen er interessert kan den lettes bestilles på e-post: ppfpost@ppfas.no. Boken kostar 150 norska kronor plus frakt.

Som smakprov får ni en norsk språkövning:

Basses historie – en finsk skjebne

Torsdag 14. september 2006 kom det bud fra Finland: Basse døde i dag. Han ble 85 år gammel. Et fint menneske og en stor finne gikk over i historien denne dagen.

Meldingen fikk tankene mine til å gå tilbake til en fin høstdag i september 1992. Jeg sitter på et hotellrom på Borgå Hotell og prater med min gamle venn Lars Sebastian Lindeman. Jeg har kjent ham siden han kom til Oslo som finsk ambassadør i 1976. Som nesten alle finlandssvensker har også han et kjælenavn. Blant venner heter han bare Basse. Sammen med oss sitter Enn Kokk, som er knyttet til det svenske sosialdemokratiske partiets internasjonale avdeling. Rammen om vår samtale denne lørdag ettermiddag er årsmøtet i Finlands Svenska Arbetarförbundets, det vil si den finlandssvenske avdelingen av det sosialdemokratiske partiet. Vi er kommet sammen på hotellrommet for å ta en prat før vi skal delta på årsmøtefesten. Vi har whisky i glassene.

Det som sitter sterkest igjen i minnet etter denne sammenkomsten, er Basses beretning om sin barndom. Hans mor var fra Åland, mens faren var russisk marineoffiser, først i tsarens flåte og senere i Sovjetunionens flåte. I tsarens marine var det bare adelsmenn som kunne være offiserer. Basse er derfor av russisk adelsslekt. Faren var baron. Etter revolusjonen i 1917, var bolsjevikene på grunn av mangel på annen kompetanse, avhengig av å besette også den røde marinen med russisk adel. Basses far var først knyttet til Sovjetunionens baltiske flåte og deretter til Svartehavsflåten, der han bl.a. tjenestegjorde under 2. verdenskrig.

Basse ble født på Karelske neset i byen Viborg i 1920. Byen var den gang Finlands nest største by. Etter oppgjøret med Sovjetunionen i 1944 falt store deler av Karelen, Viborg inkludert, på russiske hender. Basses far ble nektet opphold i Finland i 1922 og flyttet da tilbake til sin hjemby, St. Petersburg. Foreldrene skilte seg i 1924. Basse forklarer det litt sarkastisk med at ikke tålte moren den ortodokse troen – og ikke tålte hun russere heller. Under ingen omstendigheter kunne hun tenke seg at hun og barna skulle flytte til St. Petersburg og bosette seg i Sovjetunionen. Selv om det må være et fjernt barndomsminne, forteller Basse at han husker han var sammen med sin mor for å besøke faren og slektninger i St. Petersburg. Med seg hadde de tobakk, som var mangelvare på østsiden av grensen til Sovjet. De tok toget fra Helsingfors til St. Petersburg. De besøkte bl.a. hans farfar, som også var adelsmann og hadde yrkesbakgrunn også han fra tsarens marine. Basse husker at han og moren måtte gå ned i kjelleren for å treffe bestefaren og gi ham tobakk. Da bolsjevikene hadde gjennomført revolusjonen i 1917 og opprettet Sovjetunionen, ble bestefaren så opprørt at han flyttet ned i kjelleren til huset der han bodde og bestemte seg for ikke å komme opp igjen før de røde bolsjevikene var fjernet fra makten. Han ble i kjelleren livet ut. Hvordan det gikk med faren i årene etter 2. verdenskrig vet ikke Basse, bortsett fra at han døde i 1954. Etter Sovjetunionens oppløsning, har han flere ganger vært i Russland og forsøkt å finne farens grav. Det har vært forgjeves.

Denne lørdag ettermiddag i Borgå sluttet Basse fortellingen omtrent her. Men historien går videre. Og den fikk jeg senere.

Da moren ble alene i Finland med barna etter skillsmissen, ble det ganske snart klart at det var en oppgave hun ikke maktet. For Basses vedkommende ble konsekvensen at han måtte forlate hjemmet og ble satt bort til fosterforeldre. I utgangspunktet var disse barnløse, men da de selv fikk en ungeflokk, ble Basse oppfattet som gjøkungen i familien. –Det ble mye juling, mintes han. Det var derfor en lettelse da fosterforeldrene ikke ville ha ham lenger og han ble plassert på et skolehjem. Der ble det langt mindre stryk å få og han har resten av livet sett tilbake på skolehjemstiden som en lykkelig tid.

I oppveksten, var det viktig for Basse å skjule sin russiske identitet. Finner flest hatet alt som hadde noen tilknytning til det russiske å gjøre. Moren, som forsvant ut av Basses liv etter at han var plassert hos fosterforeldre, ville heller ikke ha noe med sin russiske familie å gjøre. Dette var typisk for alle som på en eller annen måte hadde russisk bakgrunn i Finland. Og det varte lenge. De fryktet både GPU/KGB og finske myndigheter.

Som et apropos, så opplevde jeg noe av dette da jeg i forbindelse med et Nansen-jubileum besøkte et aldershjem for russere i Helsingfors. Det var i et forsøk på å finne noen som var reddet fra hungersnøden i Russland på 20-tallet med Nansenpass. Sammen med Liv Olli fra ambassaden, fant vi noen som hadde hatt slikt pass som barn. Felles for alle de gamle russerne var at de nesten ikke våget å snakke med oss. Å ta bilde var helt utelukket. De hadde levd hele sitt liv i skjul. Og de bar merke av det.

I 1940 ble Basse innkalt til militærtjeneste, 20 år gammel. Det var på slutten av Vinterkrigen etter Sovjetunionens overfall på Finland i 1939. I første omgang ble det derfor ikke aktiv krigstjeneste. Selv om militærlivet likevel kunne være hardt, kunne det også være lyspunkter. Kort tid etter at han var innkalt, fikk han permisjon i fire timer – for å gifte seg!

Fra sommeren 1941 gikk våpnene på ny varme i Fortsettelseskrigen, der finnene forsøkte å gjenerobre de områdene som Sovjetunionen hadde okkupert i Vinterkrigen. Basse ble sendt til skyttergravene på det Karelske neset. Det var der noen av de hardeste kamphandlingene fant sted. Sommeren 1942 ble han lettere såret, men var raskt tilbake i skyttergravene etter sykehusoppholdet. Da russerne satte inn storoffensiven i juni 1944, ble han alvorlig skadet. Det skjedde ved fronten like utenfor Viborg. Dette var første gang han så sin fødeby igjen etter at familien hadde forlatt den. Fra fronten ble han ført tilbake til militærsykehus og ble der i nesten et år. Det var vanskelig å få reparert en arm som var truffet av en kule så beinsplintene sto rett ut i lufta. Resten av livet har han hatt en granatsplint i kroppen og også andre tydelige arr på kroppen til minne om slaget utenfor Viborg.

Da krigen var slutt på finsk jord i 1944 var Basse 24 år gammel. I sin unge alder hadde han, baronens sønn, bak seg en foreldreløs barndom og ungdom med ulykkelige år i fosterhjem, fire år på skolehjem og fire år i skyttergraver som infanterisoldat i krig.

Basse Lindeman bar det blanke ekeløvmerket på jakkekraven med stolthet. Det viste at han har gjort sin innsats for Finlands frihet. Det er et merke som bare kan bæres av krigsveteraner som har kjempet ved fronten. Alle finner – unge som gamle – ser med ærbødighet på den som bærer et slikt merke.

Basse Lindemans senere liv ble i stor grad preget av journalistikk og politikk, mange år som medarbeider og senere sjefredaktør i Arbetarbladet i Helsingfors og 20 år i Riksdagen. De siste 10 årene i sitt yrkesliv var han diplomat, først ambassadør i Oslo fra 1976 og senere ambassadør i Lisboa.

Basses historie er en sterk historie om en enkelt skjebne. Det er mange slike skjebner i Finlands nyere, dramatiske historie.

* * *

Et sammentreff

Tilbake til septemberdagen 1992 på Borgå Hotell. Sammen med Enn Kokk – som jeg på den tiden ikke kjente særlig godt – lyttet jeg med interesse på Basses beretning. I samtalens løp kom jeg til å fortelle om en av de første gangene jeg besøkte Finland. Det var på en studentkonferanse i 1960. Oppholdet i Helsingfors falt tilfeldigvis sammen med at president Kekkonen skulle avduke den store statuen av Mannerheim til hest foran Posthuset i sentrum av byen.

Det var en stor og viktig begivenhet og sentrum var nærmest svart av folk. Vi var en gruppe nordiske studenter som fikk god plass slik at vi både kunne se statuen ble avduket og følge militærparaden på Mannerheimsvegen, som var en del av festivitasen rundt arrangementet. Det var første gang etter krigen at finnene arrangerte en militærparade, det vil i praksis si første gang de fikk lov av russerne til å lage en slik parade. På havna i Helsingfors lå det også krigsskip.

Soldatene som paraderte, var staut ungdom i uniformer som vi oppfattet som særdeles enkle antrekk. Men støvlene var skinnene blanke. Det som overrasket oss var at publikum var så begeistret for militærparaden. De klappet og diskuterte med hverandre.

I den nordiske studentflokken var det blant svenskene en flyktning fra Estland som snakket finsk. Han oversatte hva publikum sa til hverandre. Det var i termer som dette:

”Der kommer våre stolte sønner som skal forsvare vårt kjære fedreland!”

Slik ville aldri folk langs Karl Johan i Oslo ha kommentert en militærparade. De ville vel heller ha snakket om ”Ola Dunk”.

Da jeg fortalte denne historien, så Enn Kokk på meg og sa:

”Studenten fra Estland, det var jag!”